Tvangsinnleggelse

Endringene innebærer blant annet at personer med alvorlige spiseforstyrrelser kan bli tvunget til å innta ernæring, og at det ikke lenger er nødvendig med tutorerklæring for at noen skal vurderes tvangsinnlagt.

Offentlige myndigheter har varslings- og bistandsplikt. Det betyr at de har en plikt til å fremme begjæring om innleggelse i tilfeller der de har kjennskap til en person som de mener har behov for hjelp og som sannsynligvis oppfyller vilkårene for tvungent vern.

Offentlig myndighet er kommunelegen eller kommunelegens stedfortreder, sosialtjenesten, politiet eller ansvarlig fengselsmyndighet.

I følge lovteksten i §3.2 kan tvungen observasjon av en person som vurderes tvangsinnlagt, vare i maksimalt 10 dager. Det er nå innført en unntaksbestemmelse der observasjonstiden kan utvides med 10 dager i tilfeller der dette anses som strengt nødvendig.

Tidligere var det i følge psykisk helsevernloven §3.4 forbud mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern. Det betyr at pasienter som er frivillig innlagt kan skrive seg selv ut når de vil. I tilfeller der utskrivelsen har blitt vurdert til å innebære fare for pasienten selv, og/eller andre, har dette vært problematisk. Ofte har det da endt med at pasienten har blitt lagt inn til tvungen behandling så snart hun er utskrevet. Som hovedregel er det fortsatt et forbud mot slik overføring, men "av hensyn til pasientens rett til forsvarlig helsehjelp er det gjort unntak for nærliggende og alvorlige faresituasjoner".

Loven åpner også for bruk av tvang og tvangsernæring ved alvorlige spiseforstyrrelser. I lovtekstens punkt §4.4b kan vi lese følgende: "Som ledd i behandling av pasient med alvorlig spiseforstyrrelse kan det gis ernæring uten eget samtykke såfremt dette fremstår som et strengt nødvendig behandlingsalternativ". Dette medfører også at det i §3.5 blir åpnet for unntak om at tvungen behandling må skje under opphold i en institusjon som er godkjent for tvangsbruk. For tvangsernæring må gjennomføres på et vanlig sykehus.

Andre endringer i lovverket dreier seg blant annet om gjennomføringsreglene som omhandler skjerming, urinprøvetaking, fastholding og tvangsmidler, forholdet til pasientrettighetsloven og særlige samtykkebestemmelser