Definisjon

  • Synonymer: Plasma-albumin; P-albumin; Serum-albumin; S-albumin; Se-albumin
  • Konsentrasjonen av albumin i plasma målt i gram per liter (g/L)
  • I plasma og ekstracellulært
    • Protein som produseres i levercellene og som utgjør omkring 60% av proteinet i plasma1
    • Dominerende protein i ekstracellulære væsker (omkring 60% av kroppens samlede albumininnhold finnes ekstravaskulært)2
  • Metabolisme
    • Albumin syntetiseres i leveren og legger beslag på 15–20% av leverens protein­syntesekapasitet. Produksjonen er normalt 0,15 til 0,25 gram per kg legemsvekt per dag, men den kan økes opp til 300% ved tilstander som f.eks. nefrotisk syndrom3
    • Albumin i plasma har under normale omstendigheter en halveringstid på 15-19 dager og nedbry­tes i mange vev, særlig av endotelceller, men tapes også i et vist omfang via tarm­kanalen og urinen3
  • Albumin har to hovedfunksjoner:
    • Transportprotein for en lang rekke vidt forskjellige endogene og eksogene komponenter, herunder mange metaller, hormoner og farmaka
    • Opprettholder det kolloidosmotiske trykket i plasma, som er en viktig faktor for vannbalansen mellom plasma og vevsvæske. 80% av dette trykket kan tilskrives albumin
    • Når albuminkonsentrasjonen i plasma synker, faller også konsentrasjonen i vevsvæsken. Derfor ses som regel ikke ødemer før albuminkonsentrasjonen i plasma er under 20 g/L1
  • Albumin er også en kilde til aminosyrer i perifere vev. Albumin har dessuten anti­oksidative egenskaper, bufferegenskaper, hemmende effekter på vis­se inflammatoriske reaksjoner og regulerende effekter på kapillær­per­meabiliteten

Normalområde

  • NB: Det kan være betydelige forskjeller i de angitte intervaller fra laboratorium til laboratorium, bl.a. avhengig av hvilken målemetode som anvendes
  • Følgende verdier stammer fra en større nordisk undersøkelse av voksne menn og kvinner4
    • 18-39 år: 36-48 g/L
    • 40-69 år: 36-45 g/L
    • >70 år: 34-45 g/L
  • Nyfødte har 10-20% lavere verdier enn voksne, mens barn opp til 14 år har 10-20% høyere verdier og unge mellom 14 og 20 år har samme verdier2,3,5
  • Under gravidtet ses et fall på 15-20% i løpet av 2. og 3. trimester6. Det har tradisjonelt vært tilskrevet den normalfysiologiske ekspansjon av ekstracellulærvæsken3, men skyldes muligens andre forhold, f.eks. at proteinet fungerer som kilde til aminosyrer til placenta og fosteret6
  • Bruk av p-piller kan også være forbundet med litt lavere verdier

Aktuelle indikasjoner

  • Mistanke om forstyrrelser i vann- og elektrolyttstoffskiftet, herunder utredning av årsaker til øde­mer
  • Mistanke om nyre­sykdom, akutt eller kronisk leversykdom (især cirrhose) og tarmsykdommer med patologisk proteintap
  • Mistanke om feilernæring
  • Analysen har også en viktig betydning ved moni­to­rering av pasienter med slike sykdommer, samt ved monitorering av alle pasienter i intensiv behandling, især brannsårspasienter
  • Som supplement til analyser av albuminbundne komponenter, særlig p-kalsium

Prøvetaking

  • Veneblodprøve uten langvarig stase
  • Prøvetakningsrør med heparin (til plasma) eller rør uten antikoagulans (til serum)
  • Avpipettert plasma/serum er stabilt i opptil en uke ved 25 °C (og mye lengre i kjøleskap) og kan sendes med allminnelig post til laboratoriet

Feilkilder

  • Langvarig bruk av venøs stase kan øke albuminalbuminkonsentrasjonen i en prøve med 10-20%
  • Albuminkonsentrasjonen er omkring 15% lavere hos liggende pasienter enn hos sittende pasienter3

Analytisk og biologisk variasjon

  • Analytisk variasjon: 3,0% ved 40 g/L
  • Intraindividuell biologisk variasjon: 3,1%
  • Totalvariasjon (analytisk og biologisk): 4,2%

Vurdering av unormalt prøvesvar

  • Basert på disse referansene2,3,7

Høye verdier

  • Albumin blir aldri overprodusert, så forhøyede plasmakonsentrasjoner ses kun ved reduksjon av vannfasen, dvs. dehydrering

Lave verdier

  • Inflammatorisk respons ("negativ fasereaksjon")
    • Det ses både ved akutte og kroniske inflammatoriske tilstander, og er en av de hyp­pig­ste årsa­ker til lavt p-albumin. Responsen skyldes en kombinasjon av flere av de nedenfor nevnte mekanismer
  • Ekspansjon av plasmas vannfase
    • F.eks. ved overhydrering
  • Redusert syntese
    • F.eks. ved leversykdom (især cirrhose), malnu­trisjon og malab­sorpsjon. På grunn av leverens store produksjonska­pasitet ses et fallende p-albumin som regel først ved betydelig paren­ky­ma­tøs leveraffeksjon, og skyldes ofte et samtidig økt tap til as­cites­væske og mal­nutrisjon
  • Økt nedbrytning i perifere vev
    • Som f.eks. ses ved inflammasjon og ved malnutrisjon (proteinmangel), hvor albumin brukes som amino­syre­reser­ve
  • Displassering av albumin
    • Til ekstracellulærvæsken eller til "det tredje rom" (øde­mer, asc­ites­væske etc.)
    • Det ses f.eks. ved for­brenninger, sepsis, vasku­la­torisk sjokk, hjertesvikt eller levercirrhose
  • Økt tap
    • Som især kan være meget markant ved nefrotisk syndrom, men som også kan ses ved andre nyresykdommer, preeklampsi, lang­vari­ge gastrointestinale infeksjoner, inflam­matoriske tarmsykdommer (Crohns sykdom og ulcerøs kolitt), proteintapende enteropati, og ved forbrenninger
  • Kombinasjoner av flere av de overnevnte årsaker
    • Noe som f.eks. ikke er helt sjeldent hos pasienter i intensiv behandling
  • Meget lave verdier (f.eks. under 16 g/L)
    • Kan ses ved uttalt proteinmangel (Kwashiorkor) og er forbundet med en dårlig prognose
  • Nesten totalt fravær av plasma­albumin (analbuminemi)
    • Ses ved en meget sjelden arvelig til­stand, som oftest er forbausende asymptomatisk

Oppfølging av unormalt prøvesvar

  • Avhenger av årsaken

Kilder

Fagmedarbeidere

  • Morten Dahl, 1. Reservelæge, dr.med. og ph.d. ved klinisk biokemisk afdeling på Rigshospitalet
  • Ulrik Gerdes, overlæge, dr. med., Klinisk Biokemisk Laboratorium, Århus Universitetshospital, Risskov
  • Geir Thue, spesialist i alllmennmedisin, dr. med. NOKLUS og Oasen Legesenter, Bergen
  • Sverre Sandberg, overlege ved Nasjonalt kompetansesenter for porfyrisykdommer, Laboratorium for klinisk biokjemi, Haukeland Sykehus og professor i allmennmedisin, Seksjon for allmennmedisin, Universitetet i Bergen

Datoer

  • Sist revidert: 25.11.2011