Illustrasjonsfoto

Urinsamling til katekolaminer eller VMA

Ved noen sykdommer kan det produseres for mye av stoffene adrenalin, noradrenalin eller dopamin. Disse stoffene kalles med et fellesnavn for katekolaminer.

Bakgrunn

Normalt produseres katekolaminer først og fremst i binyrene. Ved sykdom eller stress, eller ved kraftige fysiske anstrengelser, øker produksjonen. Men det kan også utvikles sykdom i binyrene, eller dannes svulster, som fører til økt katekolaminproduksjon.

Økte mengder katekolaminer i kroppen, for eksempel ved feokromocytom, kan opptre som episoder med økt utskillelse av katekolaminer til blodet. Slike episoder kan vare fra minutter til opptil en time. Episodene fører typisk til hodepine, svetting og hjertebank.

Økt katekolaminutskillelse kan påvises ved at katekolaminmengden i urinen øker, eller at nedbrytningsproduktet for katekolaminer, VMA (vanillinmandelsyre), øker i mengde. Når denne analysen skal foretas, må det samles urin i et helt døgn.

Viktige forholdsregler

  • Urinsamlingen foregår fra kl. 08.00 en dag og fram til kl 08.00 neste dag
  • De to siste døgn før prøvetakingen, bør du unngå følgende medisiner (konferer med legen din):
    • Beta-reseptorblokkere, kalsiumantagonister, nitroglycerin, theophyllin, quinidin, methyldopa, levodopa, lithium, tricykliske antidepressiva, disulfiram, imipramin, chloralhydrat, MAO-hemmere, erythromycin, tetrasyklin, methenamin, salicylat, paracetamol, nesedråper, spray eller hostesaft
  • Ved samlingen må det holdes en bestemt diett i 2 dager. Det vil si at 1 døgn før samlingen starter, og det døgnet samlingen pågår, skal man helt unngå følgende mat eller drikke:
    • Kaffe, te, cola
    • Banan, appelsin (gjelder også juice), plommer, ananas, sitron
    • Sjokolade, valnøtter, vanilje
    • Avocado
  • De siste 10 timene skal du ikke røyke eller utsette deg for fysisk eller psykisk stress

Hvordan samles urinen

  • Urinen samles i en plastbeholder som leveres av laboratoriet. Denne er tilsatt konsentrert saltsyre for konservering av urinen
  • Voksne samler urin i 24 timer:
    • Første dagen du samler, later du vannet kl. 08.00. Denne urinen skal ikke samles i beholderen.
    • Resten av dagen og kvelden, og fram til og med kl. 08.00 neste morgen, samles all urin i beholderen
    • Beholderen inneholder etsende syre. Det anbefales derfor å late vannet på en ren beholder, og deretter straks tømme denne over på samlebeholderen
    • Etter at samlingen er ferdig, blandes urinen godt
    • Den totale urinmengden måles (bruk litermål), og mengden noteres på rekvisisjonen eller på et eget ark
    • Ta en prøve på forsendelsesbeholder, ca. 20 ml av den blandede urinen er tilstrekkelig
    • Prøven leveres sammen med rekvisisjon hos din lege eller på laboratoriet direkte
  • Barn
    • Hos barn tas prøven fra første morgenurin, samling er ikke nødvendig

Det er viktig å drikke ekstra godt når du samler urin!

Feilkilder

Stress og fysiske anstrengelser kan medføre at katekolaminverdier i urinen overstiger øvre referansegrense. Korrekte prøvesvar avhenger av at døgnurin er samlet på riktig måte Prøvetaking bør skje under eller like etter perioder med symptomer på økt katekolaminproduksjon. Utskillelse av hormoner fra en eventuell hormonproduserende svulst kan være støtvis.

Forhøyede verdier

Høye nivåer kan ses ved tilstedeværelse av katekolaminproduserende svulster som feokromocytom, nevroblastom og ganglionevrom. Forhøyede nivåer kan også ses ved inntak av visse medikamenter, samt ved psykisk og fysisk anstrengelse. Prøvesvar må derfor vurderes i sammenheng med symptomer og tegn til økt katekolaminproduksjon.

Da utskillelsen av katekolaminer fra en svulst kan være av og på, må ofte flere døgnuriner undersøkes. Spesielt er det viktig å samle urin under og like etter perioder hvor pasienten har tegn til økt katekolaminproduksjon.

Referanser

Dette dokumentet er basert på det profesjonelle dokumentet Feokromocytom. Referanselisten for dette dokumentet vises nedenfor.

  1. Lenders JWM, Eisenhofer G, Mannelli M and Pacak K. Phaeochromocytoma. Lancet 2005; 366: 665-75. PubMed
  2. Erickson D, Kudva YC, Ebersold MJ et al. Benign paragangliomas: clinical presentation and treatment outcomes in 236 patients. J Clin Endocrinol Metab 2001; 86: 5210-6. PubMed
  3. Jørgensen, A.P., Tazmini K. Nasjonal veileder i endokrinologi. Norsk endokrinologisk forening. 2015. legeforeningen.no
  4. Omura M, Saito J, Yamaguchi K, Kakuta Y and Nishikawa T. Prospective study on the prevalence of secondary hypertension among hypertensive patients visiting a general outpatient clinic in Japan. Hypertens Res 2004; 27: 193-202. PubMed
  5. Goldstein RE, O’Neill JA Jr, Holcomb GW 3rd, et al. Clinical experience over 48 years with pheochromocytoma. Ann Surg 1999; 229: 755-64. PubMed
  6. Montastruc JL, Chamontin B, Senard JM, Tran MA, Rascol O, Llau ME, et al. Pseudophaeochromocytoma in parkinsonian patient treated with fluoxetine plus selegiline. Lancet 1993;1: 555. PMID: 8094789 PubMed
  7. Lo CY, Lam KY, Wat MS and Lam KS. Adrenal pheochromocytoma remains a frequently overlooked diagnosis. Am J Surg 2000; 179: 212-5. PubMed
  8. Khorram-Manesh A, Ahlman H, Nilsson O, Oden A and Jansson S. Mortality associated with pheochromocytoma in a large Swedish cohort. Eur J Surg Oncol 2004; 30: 556-9. PubMed
  9. McNeil AR, Blok BH, Koelmeyer TD, Burke MP and Hilton JM. Phaeochromocytomas discovered during coronial autopsies in Sydney, Melbourne and Auckland. Aust N Z J Med 2000; 30: 648-52. PubMed
  10. Bravo EL and Tagle R. Pheochromocytoma: state-of-the-art and future prospects. Endocr Rev 2003; 24: 539-53. PubMed
  11. Edstrom EE, Hjelm Skog AL, Hoog A and Hamberger B. The management of benign and malignant pheochromocytoma and abdominal paraganglioma. Eur J Surg Oncol 2003; 29: 278-83. PubMed
  12. Husebye ES, Varhaug JE, Heimdal K. Arvelige endokrine tumorsykdommer. Tidsskr Nor Lægeforen 2005; 125: 2964-7. PubMed
  13. Mantero F, Terzolo M., Arnaldi G, Osella G, Masini AM, Ali A, et al. A survey on adrenal incidentaloma in Italy. J Clin Endocrinol Metab 2000;85: 637-44. PubMed
  14. Neumann HP, Bausch B, McWhinney SR et al. Germ-line mutations in nonsyndromic pheochromocytoma. N Engl J Med 2002; 346: 1459-66. PMID: 12000816 PubMed
  15. Neumann HP, Pawlu C, Peczkowska M et al. Distinct clinical features of paraganglioma syndromes associated with SDHB and SDHD gene mutations. JAMA 2004; 292: 943-51. PMID: 15328326 PubMed
  16. Pacak K, Linehan WM, Eisenhofer G, Walther MM and Goldstein DS. Recent advances in genetics, diagnosis, localization, and treatment of pheochromocytoma. Ann Intern Med 2001; 134: 315-29. PMID: 11182843 PubMed
  17. Neumann HP, Bausch B, McWhinney SR et al. Germ-line mutations in nonsyndromic pheochromocytoma. N Engl J Med 2002; 346: 1459-66. PMID: 12000816 PubMed
  18. Maher ER and Eng C. The pressure rises: update on the genetics of phaeochromocytoma. Hum Mol Genet 2002; 11: 2347-54. PubMed
  19. Mannelli M, Ianni L, Cilotti A and Conti A. Pheochromocytoma in Italy: a multicentric retrospective study. Eur J Endocrinol 1999; 141: 619-24. PubMed
  20. Amar L, Servais A, Gimenez-Roqueplo AP, Zinzindohoue F, Chatellier G and Plouin PF. Year of diagnosis, features at presentation, and risk of recurrence in patients with pheochromocytoma or secreting paraganglioma. J Clin Endocrinol Metab 2005; 90: 2110-6. PubMed
  21. Bryant J, Farmer J, Kessler LJ, Townsend RR and Nathanson KL. Pheochromocytoma: the expanding genetic differential diagnosis. J Natl Cancer Inst 2003; 95: 1196-1204. PubMed
  22. Baguet JP, Hammer L, Mazzuco TL et al. Circumstances of discovery of phaeochromocytoma: a retrospective study of 41 consecutive patients. Eur J Endocrinol 2004; 150: 681-6. PubMed
  23. Mansmann G, Lau J, Balk E, Rothberg M, Miyachi Y and Bornstein SR. The clinically inapparent adrenal mass: update in diagnosis and management. Endocr Rev 2004; 25: 309-40. PubMed
  24. Kebebew E and Duh QY. Benign and malignant pheochromocytoma: diagnosis, treatment, and follow-Up. Surg Oncol Clin N Am 1998; 7: 765-89. PubMed
  25. Batide-Alanore A, Chatellier G and Plouin PF. Diabetes as a marker of pheochromocytoma in hypertensive patients. J Hypertens 2003; 21: 1703-7. PubMed
  26. Peaston RT and Weinkove C. Measurement of catecholamines and their metabolites. Ann Clin Biochem 2004; 41: 17-38. PubMed
  27. Lenders WM, Pacak K, Walther MM, Linehan WM, Mannelli M, Friberg P, et al. Biochemical diagnosis of pheochromocytoma. JAMA 2002;287: 1427-34. PMID: 11903030 PubMed
  28. Krentz AJ, Mikhail S, Cantrell P, Gavin MH. Pseudophaeochromocytoma syndrome associated with clozapine. BMJ 2001;322: 1213. PMID: 11358774 PubMed
  29. Bernini GP, Moretti A, Ferdeghini M et al. A new human chromogranin ‘A’ immunoradiometric assay for the diagnosis of neuroendocrine tumours. Br J Cancer 2001; 84: 636-42. PubMed
  30. Ilias I and Pacak K. Current approaches and recommended algorithm for the diagnostic localization of pheochromocytoma. J Clin Endocrinol Metab 2004; 89: 479-91. PubMed
  31. Maurea S, Klain M, Caraco C, Ziviello M, Salvatore M. Diagnostic accuracy of radionuclide imaging using 131I nor-cholesterol or meta-iodobenzylguanidine in patients with hypersecreting or non-secreting adrenal tumours. Nucl Med Commun 2002;23: 951-60. PubMed
  32. Jones AG, Evans PH, Vaidya B. Phaeochromocytoma. BMJ 2012; 344: e1042. PMID: 22349579 PubMed
  33. Plouin PF, Duclos JM, Soppelsa F, Boublil G and Chatellier G. Factors associated with perioperative morbidity and mortality in patients with pheochromocytoma: analysis of 165 operations at a single center. J Clin Endocrinol Metab 2001; 86: 1480-6. PubMed
  34. Kinney MA, Warner ME, vanHeerden JA et al. Perianesthetic risks and outcomes of pheochromocytoma and paraganglioma resection. Anesth Analg 2000; 91: 1118-23. PubMed
  35. Tauzin-Fin P, Hilbert G, Krol-Houdek K, Gosse P and Maurette P. Mydriasis and acute pulmonary oedema complicating laparoscopic removal of phaechromocytoma. Anaesth Intensive Care 1999; 27: 646-9. PubMed
  36. Kinney MA, Narr BJ and Warner MA. Perioperative management of pheochromocytoma. J Cardiothorac Vasc Anesth 2002; 16: 359-69. PubMed
  37. Witteles RM, Kaplan EL and Roizen MF. Safe and cost-effective preoperative preparation of patients with pheochromocytoma. Anesth Analg 2000; 91: 302-4. PubMed
  38. Janetschek G, Finkenstedt G, Gasser R et al. Laparoscopic surgery for pheochromocytoma: adrenalectomy, partial resection, excision of paragangliomas. J Urol 1998; 160: 330-4. PubMed
  39. Yip L, Lee JE, Shapiro SE et al. Surgical management of hereditary pheochromocytoma. J Am Coll Surg 2004; 198: 525-34. PubMed
  40. Schurmeyer TH, Engeroff B, Dralle E and von zur Muhlen A. Cardiological effects of catecholamine-secreting tumors. Eur J Clin Invest 2005; 27: 189-95. PubMed
  41. Liao WB, Liu CF, Chiang CW, Kung CT and Lee CW. Cardiovascular manifestations of pheochromocytoma. Am J Emerg Med 2000; 18: 622-5. PMID: 10999582 PubMed
  42. Olson SW, Deal LE and Piesman M. Epinephrine-secreting pheochromocytoma presenting with cardiogenic shock and profound hypocalcemia. Ann Intern Med 2004; 140: 849-51. PMID: 15148085 PubMed
  43. Brouwers FM, Lenders JW, Eisenhofer G and Pacak K. Pheochromocytoma as an endocrine emergency. Rev Endocr Metab Disord 2003; 4: 121-8. PubMed
  44. Plouin PF, Chatellier G, Fofol I and Corvol P. Tumor recurrence and hypertension persistence after successful pheochromocytoma operation. Hypertension 1997; 29: 1133-9. PubMed
  45. Cheah WK, Clark OH, Horn JK, Siperstein AE and Duh QY. Laparoscopic adrenalectomy for pheochromocytoma. World J Surg 2002; 26: 1048-51. PubMed
  46. Niemann U, Hiller W and Behrend M. 25 years experience of the surgical treatment of phaeochromocytoma. Eur J Surg 2002; 168: 716-9. PubMed
  47. Eisenhofer G, Bornstein SR, Brouwers FM et al. Malignant pheochromocytoma: current status and initiatives for future progress. Endocr Relat Cancer 2004; 11: 423-36. PubMed
  48. Lebuffe G, Dosseh ED, Tek G et al. The effect of calcium channel blockers on outcome following the surgical treatment of phaeochromocytomas and paragangliomas. Anaesthesia 2005; 60: 439-44.

På grunn av kunnskapsendring, manglende konsensus blant faglige autoriteter, individuelle forhold i hver enkelt konsultasjon og mulighet for menneskelig feil, kan NHI ikke garantere at alle opplysninger i NEL er korrekte og fullstendige i alle henseender.