Antidiuretisk hormon

Definisjon

  • Synonymer
    • Antidiuretisk hormon (ADH), vasopressin
  • Konsentrasjonsmåling av antidiuretiske hormon i plasma, målt i pmol/L
  • ADH produseres i hypothalamus og utskilles av bakre del av hypofysen
  • ADHs hovedfunksjoner1
    • Regulerer det systemiske blodtrykket og kroppens vanninnhold
    • ADH gir vasokonstriksjon og økt blodtrykk
    • ADH reduserer vannutskillelsen ved å øke reabsorpsjonen av vann i de distale nyretubuli og dermed nedsette urinproduksjonen og konsentrere urinen
    • Mangel på ADH fører til økt diurese av fortynnet urin, diabetes insipidus
  • ADH produksjon
    • Økt plasma osmolalitet eller plasma hypovolemi fører til økt ADH-sekresjon
    • Stimuleres også av hypoglykemi, hypovolemi og blodtryksfall
  • ADH synes også å spille en rolle ved frisettingen av ACTH via en forsterkning av virkningen av det kortikotropinfrisettende hormon (CRH)

Patologi

  • Sykdomstilstander vedrørende ADH-funksjonen har sammenheng med hypofunksjon, dvs. polyuriske tilstander eller hyperfunksjon, dvs. «syndrome of inappropriate ADH secretion» (SIADH)1
  • Ved diabetes insipidus er plasma konsentrasjonen av vasopressin uavhengig av p-osmolaliteten
    • Diabetes insipidus finnes i en idiopatisk form, det påvises ingen årsak til redusert ADH-utskillelse
    • Ses også ved tumores, metastaser, infeksjoner eller kirurgiske inngrep i hypothalamus/hypofyseområdet
    • P-osmolalitet og p-natrium ligger høyt eller i øvre normalområde
  • SIADH
    • Sekresjonen av ADH er forhøy i forhold til plasmaosmolaliteten
    • Vannutskillelsen reduseres, plasmavolumet stiger, p-natrium faller, p-osmolalitet faller, u-natrium stiger, og u-osmolaliteten stiger
    • Ingen ødemer, ingen hypertension
    • Vannintoksikasjonen kan gi alvorlige symptomer i form av hodepine, muskelsvakhet, kramper, forvirring og kan føre til koma og død
    • Ses ved en rekke forskjellige sykdommer, tilstander eller bruk av medikamenter og narkotika
  • Sekresjonen av ADH kan stige ved sykdommer i hypothalamus eller ved eksogen produksjon fra maligne tumorer, især småcellet lungekarsinom

Normalområde

  • Ved p-osmolalitet >284 milliosmol/kg: 0,8-4,3 pmol/L
  • Ved p-osmolalitet <284 milliosmol/kg: Vanligvis ikke målbar
  • Metodeavhengige verdier. Konferer utførende laboratoriums referanseområder
  • ADH-konsentrasjonen stiger med økende p-osmolalitet og ved hypovolemi. Høyere verdier om natten enn om dagen. 20-30% lavere verdier i liggende enn i oppreist stilling. Konsentrasjonen øker under smerte, stress og hard fysisk aktivitet1

Analytisk og biologisk variasjon

  • Analytisk variasjon: 25% ved 1,1 pmol/L

Aktuelle indikasjoner

  • Dyr analyse
  • Mistanke om diabetes insipidus
    • Tørste, polydipsi, polyuri
  • Mistanke om SIADH (syndrome of inappropiate ADH secretion)
    • Lav p-natrium og symptomer på vannintoksikasjon
    • Ødemer uten kjent hjerte- eller nyresykdom. Ev. hjerneødem med kvalme og oppkast
  • Aktuelt ved psykogen vannintoksikasjon og syndromer med ektopisk ADH produksjon

Prøvetaking

  • Sykehusprøve
  • Pasienten skal hvile ca. 20 minutter før prøven tas og forholde seg rolig under prøvetakingen, og skal ikke røke i timene før prøven tas
  • EDTA-plasma. Prøven tas på avkjølt EDTA-rør, som fylles helt og blandes ved å snu det opp ned 8-10 ganger
    • Deretter settes røret i isvann og sentrifugeres i kjølesentrifuge så snart som mulig, og senest innen 30 minutter etter at prøven er tatt
    • Plasma overføres til plastrør, fryses og sendes frosset til laboratoriet
    • Sørg også for samtidig bestemmelse av osmolalitet i plasma og urin

Feilkilder

  • Mange medikamenter påvirker resultatet - tiazider, morfin, diuretika, antidiabetika, nevroleptika, narkotika
  • Konsentrasjonen av ADH øker med økende plasmaosmolalitet
  • Konsentrasjonen øker også ved smerte, stress eller fysisk aktivitet
  • Resultatet må alltid korreleres til plasma osmolalitet

Vurdering av unormalt prøvesvar

  • ADH utskilles i nøye sammenheng med osmolaliteten i plasma, som måles samtidig. Er denne under ca. 280 mosmol/kg er p-ADH lav. Over denne verdi stiger konsentrasjonen lineært med plasma-osmolaliteten1
  • Ved utredning av diabetes insipidus eller SIADH vil det ofte være nødvendig å måle p-ADH, sammen med p-osmolalitet og u-osmolalitet, i forbindelse med ulike stimulasjonstester som tørsteprøve, vannbelastning, infusjon av hyperton saltløsning eller injeksjon av syntetisk vasopressin1

Økt utskillelse av ADH

  • SIADH - syndrome of inappropriate ADH sekresjon
    • ADH-sekresjon faller ikke som normalt når osmolaliteten i serum faller (hyponatremi og økt vannmengde) - det betyr at vann som drikkes ikke blir skilt ut i nyrene i vanlige mengder
    • Ved lungesykdommer - pneumoni, tuberkulose, overtrykksventilasjon med respirator
    • Akutt intermitterende porfyri
    • CNS-sykdommer - hodeskader, encefalitter, svulster, aneurismer, apopleksi
    • Smertetilstander - eks. postoperativt
    • Guillain-Barré syndrom
    • Hypotyreose
    • Medikamenter - narkotiske analgetika, nikotin, antipsykotika, klorpropamid, karbamazepin, sulfonylurea, cyklofosfamid, tiazider, tolbutamid, vincaalkaloider
  • Ektopisk ADH produksjon
    • F.eks. ved bronkialkarsinom og svulster i thymus og prostata
  • Nefrogen diabetes insipidus
  • Hyperosmolære tilstander
  • Hypovolemi
  • Lavt blodtrykk
  • Hypoglykemi

Nedsatt utskillelse av ADH

  • Sentral diabetes insipidus
  • Psykogen polydipsi
  • Nefrotisk syndrom
  • Alkohol og glukokortikoider hemmer også ADH-produksjonen

Oppfølging av unormalt prøvesvar

  • Spesialistoppgave
  • For å skille SIADH fra andre tilstander som gir fortynnings-hyponatremi, må andre tester som plasma-osmolalitet, urin-osmolalitet, plasma-natrium og vannbelastnings-tester utføres
  • Tørsteprøve
    • Utføres for å undersøke pasientens evne til å få u-osmolaliteten til å stige i forhold til p-osmolalitet, og diuresen til å falle
    • Hvis u-osmolaliteten er uendret etter 8 timers tørsteprøve, og tilførsel av ADH fører til betydelig økning av u-osmolaliteten, har pasienten diabetes insipidus
    • Undersøkelsen kan suppleres med å bestemme p-ADH

Kilder

Referanser

  1. Urdal P, Brun A, Åsberg A (red.). Brukerhåndbok i medisinsk biokjemi. ALP isoenzymer, serum . Sist oppdatert 26.11.2008.
  2. Schaffalitzky de Muckadell O, Haunsø S, Vilstrup H, reds. Medicinsk Kompendium. København: Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck A/S; 2009.
  3. Nilsson-Ehle P (red.): Laurells Klinisk kemi i praktisk medicin. 8. udg., Lund: Studentlitteratur, 2003.
  4. Lyngbye J, Kjær A, Ladefoged S, Nissen PH. Lyngbyes laboratoriemedicin. 2. udg., København: Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck A/S, 2010.

Fagmedarbeidere

  • Geir Thue, spesialist i allmennmedisin, dr. med. NOKLUS og Oasen Legesenter, Bergen

Tidligere fagmedarbeidere

  • Sverre Sandberg, overlege ved Nasjonalt kompetansesenter for porfyrisykdommer, Laboratorium for klinisk biokjemi, Haukeland Sykehus og professor i allmennmedisin, Seksjon for allmennmedisin, Universitetet i Bergen

På grunn av kunnskapsendring, manglende konsensus blant faglige autoriteter, individuelle forhold i hver enkelt konsultasjon og mulighet for menneskelig feil, kan NHI ikke garantere at alle opplysninger i NEL er korrekte og fullstendige i alle henseender.