Ammonium

Definisjon

  • Synonym
    • Ammoniakk - regnes som en leverprøve
  • Konsentrasjonen av ammoniumioner (NH4+) i plasma, målt i mikromol per liter, dvs. µmol/L
  • Ammoniakk (NH3) foreligger ved normal pH for det meste som ammonium (NH4+)
  • Ammoniakk dannes i
    • tarmen ved bakteriell nedbrytning av aminosyrer (viktigste kilde)
    • leveren ved katabolisering av nitrogenholdige substanser (særlig aminosyrer)
    • nyrene som et ledd i syre-basereguleringen
  • Ved den pH som eksisterer i kroppens ekstracellulærrom, foreligger 99% av all ammoniakk som ammoniumioner
  • Konsentrasjonen av ammonium i perifert blod er hos friske temmelig konstant og påvirkes lite av inntak av nitrogenholdig mat, mens en liten økning i pH medfører en markert forskyvning av likevekten mellom ammonium og ammoniakk, mot ammoniakk1
  • Røyk inneholder høye konsentrasjoner av ammoniakk

Patologi

  • De viktigste sykdommer som medfører hyperammonemi, er lever og nyresvikt, hvor fulminant hepatitt og cirrhose er tilstander der ammonium antas å bidra til såkalt hepatisk encefalopati og hepatisk koma1
  • Defekter i leverens metabolisering, eller shunter av blod forbi leveren, vil kunne føre til økning av ammoniumkonsentrasjonen, noe som igjen kan gi toksisk påvirkning av sentralnervesystemet og utvikling av leverencefalopati og eventuelt koma
  • En redusert produksjon av koagulasjonsfaktorer ved leversykdom kan dessuten medføre blødning i mage-tarm, noe som øker proteintilførselen til tarmbakterier og dermed produseres ytterligere ammonium
  • Hos barn kan man se økt p-ammonium ved defekter i enzymer som inngår i metabolismen av urea og tilhørende metabolske sykluser

Normalområde

  • Menn og kvinner: 11-32 µmol/L
  • Barn
    • 0 - 1 uke: 32 – 192 μmol/L
    • 1 – 2 uker: 34 – 102 μmol/L
    • 2 – 4 uker: 21 – 50 μmol/L
    • Over 4 uker: 11 – 32 μmol/L
  • Metodeavhengige verdier. Konferer utførende laboratoriums referanseområder

Analytisk og biologisk variasjon

  • Analytisk variasjon: 6,0% ved 40 µmol/L

Aktuelle indikasjoner

Analysen anvendes kun på sykehus

  • Utredning av encefalopati eller koma av ukjent årsak
  • Monitorering av pasienter med leverencefalopati
  • Utredning av nyfødte med uklar kvalme, oppkast eller nevrologiske forstyrrelser
  • Mistanke om Reyes syndrom:
    • Akutt encefalopati, fettinfiltrasjon av lever og andre organer
    • Ses hos barn under 15 år etter akutt viral infeksjon
    • Sammenheng med inntak av ASA
  • Monitorering av pasienter med ammoniakforgiftning

Prøvetaking

Forberedelser til prøvetaking

  • Prøven tas fastende
  • Røykeforbud siste 2 timer. Pasienten må ta på rent tøy før prøven tas
  • Prøven skal tas og analyseres av ikke-røykere

Prøveprosedyre

  • EDTA eller heparinplasma. Vakuumrøret fylles helt opp, prøven settes på is og sentrifugeres i kjølesentrifuge
  • Etter avpipettering sendes prøven umiddelbart til laboratoriet. Dersom det ikke kan analyseres innen 20 minutter, fryses plasma for å unngå falskt forhøyede verdier
  • Det er viktig at prøverørene er tett lukket under hele prosessen
  • Hemolyse må unngås

Feilkilder

  • Mange feilkilder
  • Dårlig venepunksjon, for lite blod i prøverøret, for lang tid før analyse, utette prøverør, hemolyse, for høy temperatur, fysisk aktivitet, tobakksrøyking og forurensede omgivelser gir falskt forhøyet verdi

Vurdering av unormalt prøvesvar

Høye verdier

  • Levercirrhose med utvikling av porto-caval shunt, og eventuelt encefalopati
    • Typiske verdier mellom 100 og 150 μmol/L
    • Det er ingen klar sammenheng mellom ammoniumkonsentrasjonen og graden av cerebral påvirkning eller dybde av koma
    • Noen pasienter kan være forholdsvis upåvirkede, tross konsentrasjoner omkring 100 μmol/L
  • Hepatisk og diabetisk koma
  • Hepatisk encefalopati
  • Føtal erytroblastose
  • Hepatitt
    • Akutt leversvikt i forløpet av en akutt virushepatitt eller toksisk leverpåvirkning - typiske verdier mellom 150 og 350 μmol/L
  • Uretero-sigmoideostomi
  • Gastrointestinal blødning
  • Alkalose
  • Reye’s syndrom
    • Er typisk assosiert med verdier over 60 μmol/L
  • Prerenal azotemia
  • Behandling med valproat

Lave verdier

  • Har ingen klinisk betydning

Oppfølging av unormalt prøvesvar

  • Sykehusutredning

Referanser

  1. Urdal P, Brun A, Åsberg A (red.). Brukerhåndbok i medisinsk biokjemi. ALP isoenzymer, serum . Sist oppdatert 26.11.2008.
  2. Nilsson-Ehle P (red.). Laurells klinisk kemi i praktisk medicin. 8. udg. Lund: Studentlitteratur, 2003.
  3. Thomas L (red.). Clinical laboratory diagnostics. Use and assessment of clinical laboratory results. Frankfurt am Main: TH-Books Verlagsgesellschaft mbH, 1998.
  4. Burtis CA, Ashwood ER, Bruns DE (red.). Tietz textbook of clinical chemistry and molecular diagnostics. 4. udg. St. Louis, Missouri: Elsevier Saunders, 2006.
  5. Vilstrup H, Ott P, Ring-Larsen H. Lever- og galdevejssygdomme. I: Schaffalitzky de Muckadell O, Haunsø S, Vilstrup H, red. Medicinsk Kompendium. 17 udg. København: Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck A/S; 2009. p. 1678-761.
  6. Lyngbye J, Kjær A, Ladefoged SA, Nissen PH. Lyngbyes laboratoriemedicin. 2. udg. København: Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck A/S, 2010.

Fagmedarbeidere

  • Geir Thue, spesialist i allmennmedisin, dr. med. NOKLUS og Oasen Legesenter, Bergen

Tidligere fagmedarbeidere

  • Sverre Sandberg, overlege ved Nasjonalt kompetansesenter for porfyrisykdommer, Laboratorium for klinisk biokjemi, Haukeland Sykehus og professor i allmennmedisin, Seksjon for allmennmedisin, Universitetet i Bergen

På grunn av kunnskapsendring, manglende konsensus blant faglige autoriteter, individuelle forhold i hver enkelt konsultasjon og mulighet for menneskelig feil, kan NHI ikke garantere at alle opplysninger i NEL er korrekte og fullstendige i alle henseender.